Fra USS Enterprise til virkeligheten: 60 år med Star Trek
«Space: the final frontier.»
Du trenger egentlig bare fire ord, så er vi der. Stjernene glir forbi og USS Enterprise fyker over skjermen. Kursen er satt mot strange new worlds, nye sivilisasjoner og, hvis vi kjenner mannskapet rett, minst ett moralsk dilemma.
8. september 1966 hadde Star Trek premiere på amerikansk TV. 60 år senere utforsker vi fortsatt strange new worlds. Det er ganske imponerende for en serie som opprinnelig bare fikk tre sesonger og flere ganger sto i fare for å bli kansellert.
Serien levde videre gjennom repriser, fans, conventions, filmer, nye TV-serier, bøker, tegneserier og spill. Ikke dårlig for en serie om en impulsiv kaptein, en ekstremt logisk vulcaner og en lege som stadig måtte presisere at han var lege og absolutt ikke noe annet.
En fremtid som våget å være optimistisk
Det kanskje mest radikale ved Star Trek har aldri vært warp-motoren, men optimismen. Gene Roddenberry utviklet serien i en tid preget av den kalde krigen, atomtrussel, Vietnamkrigen og den amerikanske borgerrettighetskampen. Likevel forestilte serien seg en fremtid der menneskeheten faktisk hadde klart å komme seg videre.
I Star Treks fremtid har mennesker lagt mye av sult, fattigdom og krigføring bak seg. Jorden er samlet, og mennesker utforsker verdensrommet sammen med andre arter gjennom United Federation of Planets. Målet er ikke først og fremst å erobre galaksen, men å forstå den.
Kirk, Spock og McCoy
Mye av magien i den originale serien ligger i tre personer. Kaptein James T. Kirk, spilt av William Shatner, er instinkt og handling. Spock, spilt av Leonard Nimoy, er logikk og kontroll. Dr. Leonard “Bones” McCoy, spilt av DeForest Kelley, er empati, følelser og en nesten profesjonell irritasjon over Spocks øyenbryn.
Sammen blir de en slags tredelt indre dialog. Hva sier logikken? Hva sier hjertet? Og hva gjør vi når kapteinen allerede har bestemt seg for å teleportere ned til planeten?
Det er også her serien virkelig finner formen sin. Star Trek handler ikke bare om romskip og romvesener, men om etikk, empati og vanskelige valg. I episoder som The Devil in the Dark og The City on the Edge of Forever er det ikke phaseren som løser problemet, men evnen til å forstå hva som egentlig står på spill.
Broen som viste en annen fremtid
Se på broen til Enterprise med 1966-briller, og serien blir enda mer interessant. Der sto Hikaru Sulu, Pavel Chekov og Nyota Uhura side om side med resten av mannskapet. Nichelle Nichols' Uhura var særlig viktig, en svart kvinne i en profesjonell rolle på broen til et romskip, presentert som en naturlig del av fremtiden.
Nichols fortalte senere at hun planla å forlate serien etter den første sesongen, men ombestemte seg etter et møte med Dr. Martin Luther King Jr. Ifølge Nichols fortalte han henne hvor viktig Uhura var som representasjon. Senere jobbet Nichols også med NASA for å bidra til å rekruttere flere kvinner og minoriteter til romprogrammet.
I 1968 kysset Kirk og Uhura i episoden Plato's Stepchildren. Det var ikke det første kysset mellom en svart og en hvit person på TV, slik myten ofte skal ha det til, men scenen var likevel betydningsfull i 1968 og har siden blitt et av de mest kjente øyeblikkene i Star Trek-historien.
Fansen nektet å la serien dø
Da den originale serien sluttet i 1969, kunne historien ha endt der. I stedet tok fansen over. Repriser ga serien et nytt publikum, conventions vokste frem, fan fiction spredte seg, og “Trekkie” ble etter hvert et ord også folk utenfor fandommen kjente.
Siden har Star Trek rukket å bli filmer, nye serier, romaner, tegneserier, videospill, rollespill, brettspill og omtrent alt annet fandom kan finne på. Folk har bygd Enterprise-broer hjemme, kledd seg i Starfleet-uniformer og lært seg klingonsk, et språk som faktisk har grammatikk, ordbøker og en oversettelse av Hamlet.
Fra Kirk til Picard og videre
Da Star Trek: The Motion Picture kom i 1979, viste den at Enterprise fortsatt hadde et publikum på kino. Men det var Star Trek II: The Wrath of Khan som virkelig satte spor etter seg, og filmen regnes fortsatt av mange som en av franchisens beste. Den ga oss også William Shatners legendariske “KHAAAAN!”, en replikkleveranse med nok kraft til å høres på tvers av flere stjernesystemer
I 1987 tok Star Trek: The Next
Generation stafettpinnen videre. Jean-Luc Picard (Patrick Stewart) var en helt annen type kaptein enn Kirk, mer diplomatisk, filosofisk og rolig, mens Data (Brent Spiner) og Worf (Michael Dorn) åpnet nye sider av hva Star Trek kunne handle om.
Derfra vokste universet videre med blant annet Deep Space Nine, Voyager, Enterprise, Discovery, Lower Decks, Strange New Worlds og Starfleet Academy. Spør ti fans hvilken serie som er best, og du har potensielt ødelagt resten av kvelden på den hyggeligste mulige måten.
Da science fiction begynte å ligne virkeligheten
Star Trek forutså ikke nødvendigvis fremtiden, men serien var med på å inspirere den. Kommunikatoren minner unektelig om senere mobiltelefoner, PADD-ene (Personal Access Display Device) ligner nettbrett, og videosamtaler og stemmestyrte datamaskiner er ikke lenger science fiction.
Den kanskje fineste koblingen til virkeligheten kom i 1976, da Star Trek-fans organiserte en brevkampanje for å få NASAs første Space Shuttle-orbiter oppkalt etter Enterprise. De lyktes. Romfergen Enterprise fløy aldri i verdensrommet, men ble brukt til testing, og Gene Roddenberry og flere av skuespillerne var til stede da den ble vist frem offentlig.
Ti år tidligere hadde Enterprise bare vært et romskip på TV. Nå sto navnet på et ekte romfartøy. Prøv å fortelle oss igjen at fandom ikke betyr noe.
Seksti år senere
I en tid der mye science fiction spør hvordan verden kan gå under, fortsetter Star Trek å stille et annet spørsmål: Hva om vi faktisk klarer det?
Hva om menneskeheten lærer noe? Hva om nysgjerrighet kan være sterkere enn frykt? Hva om fremtiden har plass til oss alle?
Det er kanskje derfor Star Trek fortsatt betyr så mye, seksti år etter premieren. Ikke bare på grunn av romskipene, phaserne eller warp-motorene, men fordi serien fortsatt våger å tro at vi kan bli litt bedre enn vi er i dag.
Verdensrommet er fortsatt the final frontier, det finnes fortsatt strange new worlds der ute, og oppdraget er langt fra ferdig.
Live long and prosper.
